Mitt navn er Siri Follaug fra Skien, jeg er 28 år og har en Dalmatiner tispe på fem år ved navn" Tussi" ( Ceres Cindy av Verbrauta).

Vi har i løpet av årene sammen vært innom mange forskjellige aktiviteter. I hennes første leve år var vi aktive innen lydighet. Valpe kurs, grunnkurs og bronsjemerke kurs ble unnagjort i en fei. Hunden var lærevillig, men var vel ikke alltid enig med hva jeg ville. Dekk var en øvelse som ikke passet min lille frøken i det hele tatt .Greit nok å ligge varmt i sofaen hjemme med saueskinn og puter, men på en kald bakke, nei takk ..Både instruktører og andre kurs deltagere kom med råd, og alt ble prøvd med vekslende hell.

 Hun hadde da, som nå, dager hvor hun kunne spille engel og gjøre alt mor ba om, med tindrende øyne og en iver en BC verdig.

 Vi bestemte oss for å prøve oss på Bronsjemerket siden resten av kurset skulle gå.

Tussi hadde en god dag, og alle øvelsene gikk som en drøm, frem til 2 min dekk. Hun lå som en støtte i 1 minutt og 56 sekunder. Da synes hun det var nok, sprang til en matmor som forgjeves prøvde å få hunden til å bli og satte seg i en perfekt innsitt. Vår "profesjonelle"  lydighets karriere sluttet etter denne konkurransen. Vi deltok på noen kurs, hvor vi hadde stor fremgang som forstyrrelses ekvipasje for de litt mer proffe.

Instruktøren vår på valpekurset var en mann med stor kunnskap om hund og trening. Han introduserte oss for blod/ferskspor og vannapportering. Her var Tussi i sitt ess. Tenk å få snuse rundt i skogen etter deilige dufter, mens mor hang som ett slips bak, og til og med få snadder og masse skryt når hun var ved sporslutt. Vi begynte med korte blodspor på 50 til 100 meter rett frem i ganske lett terreng. Hun skjønte poenget etter en liten runde med busting og snøfting og la ufortrødent av gårde. Sporene ble lengre og Tussi søkte effektivt og nøyaktig. Når hun uten problemer gikk 600 meter med vinkler og avhopp, skulle vi så prøve fersk spor.

Instruktøren vår var en røslig kar, og en kunne ikke annet til å le da han kom i fullt turutstyr og en død kanin i bånd etter seg.

 Trodde ikke bikkja mi ville skjønne overgangen til ferskspor, så det gikk som det måtte gå. Mor er opptatt med å sette hunden på sporet, men det har jo bikkja fått ferten av for lenge siden. Hunden fyker ut i sporet i voldsom fart, og mor med 8 m langline brøyter 20 meter av skogbunnen med fortennene. Etter ett par ukers trening med å dempe farten gikk det an og gå ferskspor også uten fare for liv og helse.

 Vann apportering syntes hun også var gøy, vann og pølle har hun alltid vært glad i. Men hvorfor hun ikke kunne leke med apporten bare litt før hun avleverte den til meg var vanskelig og forstå. Etter ett halvt års trening ble dessverre instruktøren vår syk, og treningen rant ut i sanden. Har gått noen spor i år, men min venninne var så uforskammet å bli viltspor champion i sommer, og jeg er treg med å legge spor alene. Men jeg prøver å gå ett spor i måneden. Dette er en utrolig fin måte å få hunden til å jobbe selvstendig og bruke hodet sitt. Den gleden og iveren hun viser i sporet, og hvor stolt hun er når hun finner sporslutt er ubetalelig for meg som fører.

Vi har også prøvd oss i utstillingsringen uten de store suksessene, så noe championkvalitet er det ikke på jenta mi. Forbryst finnes ikke og vinklene er dårlige, men for meg er hun selvfølgelig den peneste Dalmisen som finnes.

Sommeren 2001 så jeg en annonse i Hundesport om ett nybegynnerkurs i Agility i Oslo og Omegn Dressurhundklubb. Har alltid vært nysgjerrig på denne sporten, så jeg heiv meg på telefonen og meldte på meg og en venninne som også har Dalmatiner. Spente reiste vi av gårde kl 5 lørdag morgen med masse sommerfugler i magen. I Oslo ble vi godt mottatt av Kirsten Bjørnlykke, agility dommer og hovedinstruktør på kurset. Helgen ble en stor suksess for både eiere og hunder. Dette var noe de virkelig likte. Utfordringene sto i kø¸, men hundene gikk rett på med en iver som overrasket oss alle. Flinke instruktører fikk både hunder og eiere til å føle seg trygge og hadde løsninger på ethvert problem. Tussi måtte selvfølgelig finne på noe spikk her også. Etter endt matpause skulle jeg hente henne i bilen der begge hundene hadde vært plassert, men det var kun Ditto som lå i bilen og logret når jeg kom. Jeg lette etter henne i skogen rundt bilen, men ingen Tussi. Plutselig hører jeg latter fra Ag banen og skjønner att Tussi ikke er langt unna. Når jeg kommer ut av skogen ser jeg hunden min komme ut av tunnelen og over mønet, alene. Fikk kalt henne inn, og rost hunden min som strålte av lykke.. Etter endt kurshelg reiste vi hjem med blod på tann. Dette var noe vi virkelig ville satse på.

Problemet var bare att det ikke var noen passende klubb for oss hjemme og trene i. En av raseklubbene her i fjorden hadde en agility bane stående ute hele året, og her ble mange uvaner lagt til grunn under alene trening. Siden vi ikke hadde en klubb eller instruktører å støtte oss til, ble vi snart flinke på det vi hadde blitt vist og fortalt på nybegynner kurs, men vi kom oss ikke videre. Var også i OODK på nybegynner kurs ett år senere, men uten noen ¨å hjelpe oss når vi kom hjem, sto vi fast like fort.

I august 2004 ble jeg oppringt av en venninne som hadde sett en annonse i lokal avisen om nybegynner agility kurs. Meldte meg på mitt tredje nybegynner kurs i Ag .Helge kurset ble holdt av to unge jenter på 17 og 21 som virkelig brant for agility, og det var ikke vanskelig og bli smittet av iveren og gleden de viste i timene. Disse to jentene hadde sammen med 3 andre hundevenner bestemt seg for å starte egen agilityklubb, Skien og Omegn Agilityklubb. Meldte meg sporenstreks inn, og tiden som kom var den beste i mitt hunde aktive liv..

Hadde heller ikke her instruktører på treningene men folk som virkelig elsket hund og agility, og hadde mange ideer om problemløsning og innlæring.. Vi var så heldige å ha en ridehall til disposisjon i vinterhalvåret, og hver søndag kveld troppet vi opp for å bære tunge Ag hinder opp og ned en stupbratt og glatt låvebru, bare for å få trent ett par timer. Fremskrittene kom fort, da vi hadde ett aktivt treningsmiljø rundt oss. Jeg ble mer bevisst på min føring og kroppsspråk, og Tussi ble mer selvstendig på hindrene og kunne jobbe i større avstand fra meg.

Våren kom og vi var klare for vårt første videregående kurs, med landslagsinstruktør Per Berg Kirkevold. Etter store fremskritt i løpet av innetreningen håpet vi att kurset skulle gå som en lek, noe det for så vidt også gjorde. Men som Per sa "jeg skjønner att dere er i samme klubb". Her hadde vi masse å jobbe med fremover, alle på kurset kalte bikkjene sine "Her", og alle førte hundene sine som om de var miniatyrhunder på 3 kg.

 Tussi har alltid vært meget glad i felt hindrene ( møne, bom og vippe ), og på søndag satt Per opp bommen , med røret under. Jeg briefer godt, men allikevel så låser Tussi seg helt og raser opp bommen i stedet for inn i røret slik hun skulle. Etter mange forskjellige føringer med samme resultat, blir Per lei og bestemmer seg for å legge seg på bommen slik att Tussi MÅ inn i røret ( trodde han..) Det hun gjør da er jo selvfølgelig, ( selvfølgelig for oss som har dalmatiner i allefall) å hoppe over Per, lande på flaten på bommen og springe lykkelig ned. Kjempestolt av å ha klart å løse enda en hindring kommer hun så mot meg med en mine som sier "så du hva jeg klarte mamma, jeg hoppet bare over jeg ". Jeg får henne tilslutt inn i røret og alt er bare fryd og gammen..

Jeg meldte oss også på ett konkurranse kurs for Per i en annen hundeklubb i byen.Første runde gikk strålende, mens neste runde gikk tregt. Farten var borte, hun var lite føringsmyk og hun dempet og dempet meg. Ingen skjønte hva dette kom av og jeg reiste tidlig hjem og lurte på om hun kunne være syk. Hun fikk full sjekk når hun kom hjem, men jeg fant ingen hevelser, ikke hadde hun feber, ingen sår eller lignende. Neste dag troppet vi opp igjen med nytt pågangsmot, men det samme gjentok seg da. Etter masse tenking frem og tilbake kommer jeg frem til att det nok er underlaget som har gjort henne usikker. I denne hundeklubben har de ganske så grov grus som hun antagelig ikke har likt å springe på. Reiste opp til vår egen bane, og jo, da der var hun den samme gamle med fart og iver. Ett bortkastet kurs for meg, men jeg lærte i allefall noe, underlag teller.

Å trene en dalmatiner i agility er en selsom affære. Min hund hater repetisjoner, så det sier seg jo selv att slalomen er ett vanskelig hinder å trene inn. Jeg begynte først å trene slalomen inn med godbiter, men etter ett par måneders trening viste det seg att hun ikke skjønte bæret av hva det gikk ut på, hun fulgte jo bare etter godbiten hun. Prøver så og føre henne igjennom med bånd og masse ros. Dette fungerer fint, hun har en flott inngang og fin fart, viss hun bare vill. Motivasjonen hennes er ikke den mest stabile på trening og etter ett par kurser i våres da ingenting fungerte, var jeg nær ved å gi opp. Det virker nå som dette bare var en fase, for hun har det siste halve året vært veldig stabil i humør og konsentrasjon. Kommer jeg p trening og ser det lyser en "viss en" ut av øynene hennes, lar jeg henne rase fra seg og trener bare korte og morsomme økter med masse ros. Når hun er i dette humøret vet jeg att jeg ikke får noe fornuftig ut av henne allikevel, men gøy skal det være.

Jeg kan heller ikke korrigere henne på banen, da forsvinner gleden og hun demper meg masse med kropps språk og lyd. Så da er det bare å avbryte øvelsen og begynne på nytt.

I neste nummer kommer det mer stoff fra oss. Da får du lese mer om våre første konkurranser, bronsjemerket og det å få en nystartet hundeklubb på beina.

Ønsker alle en God jul og ett Godt nyttår.

Siri og Tussi